Jul i Italia: tradisjoner og feiringer fra desember til januar
- Diana Di Giampaolo
- 16. des. 2025
- 11 min lesing
Julen i Italia er mye mer enn en enkelt høytidsdag: den er en periode som strekker seg over nesten en måned, full av religiøse ritualer, folkelige tradisjoner, bugnende festbord og – i økende grad – nye forbruksmønstre og former for solidaritet.
Når begynner julefeiringen i Italia?
Høytiden for Marias uplettede unnfangelse, som feires 8. desember, markerer tradisjonelt begynnelsen på juleperioden i Italia. Kulten for Marias renhet har eldgamle røtter: den oppstod i den kristne østkirken mellom 500- og 800-tallet og utviklet seg i Vesten mellom 1000- og 1300-tallet, og skapte kraftige teologiske debatter – blant annet fra Bernhard av Clairvaux, som fryktet at læren kunne overskygge Kristi frelsende rolle. Etter århundrer med refleksjon proklamerte pave Pius IX i 1854 dogmet om den uplettede unnfangelse med bullen Ineffabilis Deus, der han fastslo at Maria ble bevart fra arvesynden fra det øyeblikket hun ble unnfanget.
8. desember er også knyttet til tradisjonen med pavens hyllest til Maria i Piazza di Spagna i Roma. Skikken ble innført symbolsk på 1800-tallet og har siden utviklet seg til et årlig arrangement med stor folkelig deltakelse. Alle pavene har videreført denne tradisjonen, helt frem til dagens pave Leo XIV.
Protestanter og ortodokse feirer ikke denne høytiden fordi de ikke anerkjenner dogmet definert av den katolske kirken i 1854: protestanter avviser det av teologiske grunner som handler om den eksklusive sentraliteten til Kristi nåde, mens de ortodokse kirkene, selv om de ærer Maria dypt, ikke deler den katolske forståelsen av arvesynden og derfor ikke anerkjenner den uplettede unnfangelse som en sannhet som skal defineres dogmatisk.
Likevel begynner nesten alle – også de som ikke er katolske eller religiøse – å pynte hjemmene sine 8. desember, som er en offentlig fridag i Italia. Vanligvis settes juletre og julekrybbe opp, lysene hentes frem, og man trer fullt og helt inn i julestemningen.
I virkeligheten er imidlertid den italienske festkalenderen litt mer sammensatt, og varierer fra by til by:
6. desember – San Nicola di Bari (Bari og mange områder i Sør-Italia og Nordøst-Italia)
7. desember – Sant’Ambrogio (Milano)
8. desember – Immacolata Concezione - Marias uplettede unnfangelse (hele Italia)
13. desember – Santa Lucia (Sicilia, Lombardia, Veneto og flere andre regioner)
De siste årene, også påvirket av reklamekampanjer og tilbud som starter allerede i
slutten av november, velger mange familier å starte juleforberedelsene allerede i de første dagene av desember for å kunne nyte julelys og julestemning så lenge som mulig.
Sant’Ambrogio: Milanos skytshelgen og borgerlige symbol
Sant’Ambrogio (Ambrosius av Milano) var en viktig biskop på 300-tallet, født i Trier (Tyskland) og utnevnt til biskop av Milano 7. desember 374. Han var en nøkkelfigur i kirken på sin tid og ble senere erklært som kirkelærer. Han er kjent for å ha forsvart den nikenske tro mot arianismen, for rollen sin i konflikten med keiser Theodosius og for å ha innført den ambrosianske sangen, en særegen liturgisk sangstil.
For milaneserne er 7. desember en lokal festdag og en symboltung dato:
julelys og juletreet tennes offisielt;
byen får en helt spesiell atmosfære, en blanding av fromhet, borgerstolthet og festglede;
siden 1951 har datoen vært knyttet til åpningen av operasesongen ved Teatro alla Scala.
Åpningskvelden på La Scala er langt mer enn en operaforestilling: det er et kulturelt og sosialt arrangement, med tilstedeværelse av myndighetspersoner, kunstnere, kjendiser og kulturpersonligheter, og den følges på TV og i nasjonale medier. Milano blir denne dagen en stor scene som forener kunst, eleganse og tradisjonen rundt byens skytshelgen.
San Nicola di Bari: litt helgen og litt … julenissen
6. desember feires San Nicola, biskop av Myra (i dagens Tyrkia), som levde mellom 200- og 300-tallet. Han huskes for sin generøsitet mot de fattige og for mange mirakler. Etter hans død ble relikviene hans overført til Bari i 1087, der de fortsatt oppbevares i basilikaen som er viet til ham, et pilegrimsmål siden middelalderen.
I mange europeiske tradisjoner er San Nicola helgenen som kommer med gaver til barna natten mellom 5. og 6. desember – en skikk som også inspirerte figuren Santa Claus, forløperen til den moderne julenissen (Babbo Natale).
I Bari er 6. desember en lokal fest: prosesjoner, religiøse seremonier, lys – og for mange familier er dette også anledningen til å begynne å pynte hjem og juletre.
Santa Lucia: lyset som varsler julen
13. desember feires Santa Lucia, en kristen martyr fra Siracusa som levde mellom 200- og 300-tallet og ble drept under Diokletians forfølgelser. Navnet hennes kommer fra det latinske lux, som betyr ‘lys’, og tradisjonen fremstiller henne som den som bringer lys i mørket: ifølge enkelte fortellinger bar hun mat til kristne som skjulte seg i katakombene, med en krans med lys på hodet for å ha hendene fri.
Festen er svært viktig:
på Sicilia, særlig i Siracusa, med en stor prosesjon gjennom byens gater;
i Nord-Italia – Bergamo, Brescia, Verona, Mantova, deler av Veneto, Lombardia og Friuli – der Santa Lucia er en ekte “gavebærer” for barna, ofte mer etterlengtet enn julenissen.
For mange familier i nord begynner julen følelsesmessig nettopp med Santa Lucia: en stemningsfull forskygge av høytiden.
Julekrybben: hjertet av italiensk håndverk og spiritualitet
Julekrybben er et av de mest dypt forankrede symbolene på jul i Italia.
Dens røtter går tilbake til de første kristne århundrene, men den formen vi kjenner i dag, er knyttet til Frans av Assisi. I 1223 laget han i Greccio i Lazio en framstilling av Jesu fødsel med en krybbe, en okse og et esel, slik at også de som ikke kunne lese og skrive, kunne forstå budskapet.
I en tradisjonell julekrybbe:
står grotten eller stallen i sentrum;
Maria og Josef våker ved krybben;
oksen og eselet er til stede, sammen med hyrder, engler, håndverkere og dyr;
de tre vise mennene plasseres ofte lenger unna og “nærmer seg” dag for dag.
Mange familier har en liten huslig liturgi: Jesusbarnet legges i krybben først natt til 25. desember, ofte av et barn eller det yngste familiemedlemmet, enten etter midnattsmessen eller like før man legger seg.
Den napolitanske tradisjonen: Via San Gregorio Armeno
Hvis det finnes ett sted som virkelig uttrykker den italienske julekrybbekunsten, er det Via San Gregorio Armeno i hjertet av Napolis historiske sentrum.
Denne gaten var allerede i romertiden full av verksteder som laget votivfigurer til gudinnen Ceres. I dag er den verdensberømt som “krybbegaten”: en rekke håndverksverksteder som hele året lager terrakottafigurer og kulisser til alle typer julekrybber.
Her finner man klassiske hellige figurer, tradisjonelle skikkelser (hyrder, fiskere, bakere …), men også moderne figurer som politikere, fotballspillere, TV-stjerner og personer fra dagsaktuelle hendelser – et tegn på at den napolitanske julekrybben kan fortelle også om samtiden, alltid med en god dose ironi.
Å gå gjennom San Gregorio Armeno i desember betyr å tre inn i et juleunivers av farger, varme lys og gammelt håndverk. Man finner også mange andre typer dekorasjoner, som vakre håndmalte julekuler i keramikk – et klassisk juleminne for de mange turistene som fyller Napolis gater i førjulstiden.
Levende julekrybber: landsbyer som blir Betlehem
En annen svært utbredt tradisjon er presepe vivente, altså en levende julekrybbe der mennesker – og ofte dyr – gjenskaper Jesu fødsel i et stort krybbespill ute i landsbyen.
Noen av de mest kjente i Italia finnes i:
Greccio (Lazio) – betraktet som den første moderne levende julekrybben, til minne om Frans av Assisis fremstilling;
Rivisondoli (Abruzzo) – der man siden 1951 har arrangert en stor levende julekrybbe på høysletten Piè Lucente
Matera (Basilicata) – der de berømte “Sassi” blir en naturlig scene for Betlehem;
og i landsbyer som Gragnano i Campania, Tricase i Puglia og Custonaci på Sicilia.
Disse arrangementene kombinerer tro, turisme og bevaring av lokal kultur og skaper en sterk fellesskapsfølelse.
Juletreet: en “utenlandsk” gjest som har funnet sin plass i Italia
Juletreet har ikke italiensk opprinnelse, men kommer fra tradisjoner i Sentral- og Nord-Europa.
Røttene går tilbake til germansk kultur. Ifølge en legende oppstod skikken med Bonifatius, som på 700-tallet i Tyskland felte en hellig eik viet til hedenske guder og løftet frem granen – som holdt seg grønn gjennom vinteren – som et kristent symbol på liv.
Juletreet, slik vi kjenner det i dag, er dokumentert i germanske og baltiske områder (Estland, Latvia, Tyskland, Sveits) allerede fra middelalderen. Det ble etter hvert vanlig i hjem fra 1500-tallet og spredte seg derfra til resten av Europa på 1800-tallet, blant annet takket være skikken som ble populær ved det britiske hoffet under dronning Victoria og prins Albert, som var av tysk opprinnelse.
I Italia begynte juletreet å spre seg mellom adel og borgerskap på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, og ble virkelig populært etter andre verdenskrig. I dag finnes det praktisk talt i hvert hjem og er enda mer utbredt enn julekrybben.
Et viktig vendepunkt for den moderne juletretradisjonen i Italia kom i 1982, da Johannes Paul II for første gang fikk plassert et stort pyntet grantre midt i Bernini-kolonnaden på Petersplassen. Det var et spesielt tre, gitt i gave av en polsk bonde som selv fraktet det til Roma med lastebilen sin. Denne gesten innviet en tradisjon som fortsatt varer: hvert år, under advent, settes en julekrybbe opp ved foten av obelisken, og til høyre for den reises et juletre som hver gang doneres av en fjellregion et sted i Europa.
Symbolsk viser lysene til Kristi lys og Betlehemsstjernen; stjernen på toppen representerer stjernen som ledet de vise mennene; gavene ved foten viser til de vise menns gaver og til tradisjonen med å gi gaver i julen.
Juletre eller julekrybbe? I mange hjem … begge deler
I Italia er det vanligste svaret: “begge deler”.
I mange italienske hjem lever juletre og julekrybbe side om side uten noen motsetning, fordi de representerer to komplementære dimensjoner av julen: julekrybben knytter feiringen til dens åndelige og tradisjonelle røtter, til Jesu fødsel og folkets religiøse kultur, mens juletreet bringer en lysere og mer universell stemning, preget av nord-europeiske påvirkninger som nå er blitt en integrert del av italiensk juletradisjon.
Sammen uttrykker disse to symbolene den italienske julens identitet: en kombinasjon av religiøs betydning og sosial glede, mellom lokale tradisjoner og internasjonal åpenhet.
Julaften og juledag: kveldsmåltid, lunsj og gaver
Feiringen er i hovedsak delt i to sentrale øyeblikk: kvelden 24. desember og lunsjen 25. desember.
24. desember – Julaften – La Vigilia di Natale
I Nord- og Midt-Italia er julaften ofte litt enklere, men den markeres likevel med en viktig middag, gjerne med fisk på menyen.
I mange områder i Sør-Italia er julaften middag dagens og høytidens absolutte sentrum, ofte basert på fisk og lokale tradisjonsretter.
Det er vanlig å delta på midnattsmessen eller andre religiøse seremonier, enten katolske eller fra andre kristne kirkesamfunn.
I mange familier i Sør Italia åpnes gavene ved midnatt, etter messen eller etter den store julaftensmiddagen.
25. desember – Juledag – Natale
Juledagslunsjen 25. desember er hovedmåltidet nesten overalt: store familieselskap, mange retter og typiske desserter (panettone, pandoro, nougat, regionale kaker).
I mange familier i Nord-Italia åpnes gavene om morgenen 25. desember.
26. desember – 2. juledag – Santo Stefano
2. juledag (Stefanusdagen) minnes den første kristne martyren, som var en av de første diakonene i urkirken og ble dømt til døden ved steining rundt år 36 e.Kr. fordi han bekjente troen på Jesus. Stefanusdagen har vært offentlig fridag i Italia siden 1947, som en forlengelse av juleperioden.
Denne dagen tilbringes gjerne på en rolig og familiær måte: lunsjer med slekt og venner, besøk til julekrybber og – selvfølgelig – konsum av julens uunngåelige “rester”, spesielt panettone, pandoro og andre tradisjonelle søtsaker.
Ifølge de siste undersøkelsene fra Coldiretti har 88 % av italienske familier i 2024 spist julelunsjen hjemme hos seg selv eller hos slekt og venner, med en gjennomsnittlig utgift på rundt 108 euro per familie for festmenyen.
Samtidig øker tallet på dem som velger restaurant, agriturismo eller julemåltid ute: man anslår mer enn 3 milliarder euro i utgifter mellom julaftensmiddager og julelunsjer utenfor hjemmet, ofte med menyer basert på fisk, kjøtt, spekemat og lokale spesialiteter.
Epifani, De vise menn og Befana: avslutningen på julehøytiden
I Italia slutter ikke julefeiringen ved nyttår, men 6. januar, med Epifani. Ordet Epifani kommer fra gresk epipháneia og betyr “manifestasjon, åpenbaring”: i kristen tradisjon viser det til at Jesus blir åpenbart for de vise menn, symbol på verdens folk som gjenkjenner ham som Messias.
De vise menns gaver – gull, røkelse og myrra – har en sterk symbolsk betydning:
gullet symboliserer Jesu kongelige verdighet;
røkelsen hans guddommelighet og hans rolle som eneste mellommann mellom Gud og mennesker;
myrraen, som ble brukt ved begravelser, peker frem mot hans fremtidige lidelse og død.
I hjemmene flyttes de vise mennene dag for dag nærmere krybben i løpet av julen, og “ankommer” ved Jesusbarnet nettopp 6. januar.
La Befana
I Italia er Epifani også knyttet til en helt nasjonal figur: Befana, en gammel kone som flyr på en kost og bringer gaver (godteri, sjokolade) til snille barn og kull – tidligere ekte kull, i dag laget av sukker – til de slemme. Hun fyller den berømte strømpen som henger ved peisen eller ved vinduet.
Navnet “Befana” har sitt opphav i en folkelig form av ordet Epifania. Noen forskere knytter figuren til eldgamle vintertradisjoner og romerske fester viet Janus og Strenia, hvor man utvekslet gaver – derav ordet strenna, som betyr en julegave og som ofte er en kurv med matvarer.
Som man sier i Italia: “L’Epifania tutte le feste porta via” – Epifanien tar alle festene med seg. Denne dagen pakkes juletre og julekrybbe bort i mange italienske hjem, og juleperioden avsluttes symbolsk.
Hvordan julen i Italia er i endring: tall, forbruk og nye trender
De siste årene har julen i Italia endret seg mye, særlig når det gjelder forbruk.
Ifølge Coldiretti/Ixè brukte italienerne i 2024 rundt 7,6 milliarder euro på julegaver, med mat- og vinprodukter øverst på listen, fulgt av klær, interiørartikler, bøker, leker og teknologi.
Til mat og drikke til julelunsjen i 2024 brukte italienerne rundt 2,8 milliarder euro, med vekt på tradisjonelle og italienskproduserte kvalitetsvarer: menyer med fisk, kjøtt, spekemat, oster, pasta, grønnsaker, fersk og tørket frukt – med panettone og musserende vin som uunnværlige innslag.
Til julaftensmiddagen og juledagsmåltidene, hjemme og ute, anslår man en samlet utgift på over 3–3,2 milliarder euro, en økning sammenlignet med tidligere år, også på grunn av prisøkninger.
Når det gjelder gaver, viser en undersøkelse fra Confcommercio-Format at omtrent 80 % av italienerne fortsatt kjøper julegaver, med et gjennomsnittlig forbruk på litt over 200 euro per person.
Blant de fremvoksende trendene finner man:
økt oppmerksomhet på kvalitetsmat, lokale, økologiske og håndverksbaserte produkter;
vekst i regionale desserter ved siden av de store industrielle klassikerne;
økt netthandel, men også en gjenoppdagelse av julemarkeder og små lokale butikker;
sterkere fokus på pris og tilbud på grunn av økte levekostnader, men uten at man ønsker å gi slipp på tradisjonene rundt julebordet.
Kort sagt: julen er fortsatt en periode med betydelig forbruk, men italienerne forsøker i økende grad å finne en balanse mellom tradisjon, kvalitet og budsjett.
Jul og solidaritet: måltider for dem som har det vanskelig
Ved siden av forbruket handler julen i mange italienske byer også om konkret solidaritet.
Både religiøse og sekulære organisasjoner arrangerer julaftensmiddager og julelunsjer for mennesker som er alene, hjemløse eller eldre, samt for familier i vanskeligheter, migranter og flyktninger.
Fellesskapet Sant’Egidio organiserer hvert år tusenvis av «julelunsjer for de fattige» i Italia og i resten av verden, i kirker, menighetssentre, gymsaler og andre offentlige rom; bare i Roma dreier det seg om titusenvis av mennesker, både gjester og frivillige.
I mange italienske byer forbereder Caritas, kristne kirker fra ulike tradisjoner, frivillige grupper og sekulære initiativer store fellesbord, leketøysinnsamlinger, matpakker og andre hjelpetiltak, ofte støttet av SMS-aksjoner eller juleinnsamlinger.
I juleperioden finnes det derfor, ved siden av de klassiske familiefeiringene, hundrevis av «utvidede» bord der nøkkelordet er inkludering: ingen bør være alene i julen – og helst ikke resten av året heller.
Jul som et øyeblikk av pause, forsoning og takknemlighet
Bak julekrybber, juletrær, gaver og statistikk er julen for mange mennesker i Italia først og fremst et øyeblikk av pause: å senke tempoet, ta fri fra arbeidet, vende hjem. Det er en anledning til forsoning, til å ta opp igjen relasjoner, til å tilgi, til å møte mennesker man ikke har sett på lenge; et tidspunkt for å spørre seg hva som virkelig betyr noe i livet og søke etter en dypere mening.
Enten man feirer jul i kirken, i familien, blant venner, rundt bordet, på reise, på jobb eller som frivillig ved solidaritetsmåltider, fortsetter den italienske julen å være et stort laboratorium for relasjoner, minner og takknemlighet.
Takk for at du har lest helt hit! Inspirasjon Italia tilbyr italienskkurs online for voksne som vil lære italiensk for reise, kultur og praktisk bruk. 👉 Utforsk kurset og meld deg på ventelisten i dag. Oppstart: våren 2026
