Sommer i Salento: ikke bare havet!
- Diana Di Giampaolo
- 24. juni 2022
- 6 min lesing
Oppdatert: for 3 døgn siden
Artikkelen ble sist oppdatert i mai 2026.
Salento ligger på «hælen» av Italias støvel og omfatter hele provinsen Lecce samt deler av provinsene Brindisi og Taranto. Området er en av de mest populære sommerdestinasjonene i Italia.
Provinshovedstaden Lecce, med sitt praktfulle historiske sentrum, sammen med badebyer, agriturismer, turistlandsbyer og tradisjonelle gårder (masserie), tiltrekker hver sommer tusenvis av besøkende – både fra resten av Italia og fra utlandet. De siste årene har byen også blitt stadig mer populær blant utenlandske turister: I 2025 utgjorde de 56 % av alle besøkende i Lecce.
Det er først og fremst havet og strendene som trekker mange reisende til Salento i sommermånedene. Blant de mest kjente finner vi Torre dell'Orso, Marina di Pescoluse og Cala dell'Acquaviva.
Som nevnt er Salento ikke bare blått hav og vakre strender. Det er også et reisemål for natur, mat og vin, kultur og opplevelser. Særlig i lavsesongen og i de mindre landsbyene kan man oppleve et langsommere tempo og en mer avslappet måte å leve på – der man får tid til å sette pris på de små tingene, også takket være lokalbefolkningens gjestfrihet og vennlighet.
Salento er dessuten et gammelt område, rikt på historie, kultur og tradisjoner. Besøkende kan oppdage dette gjennom kunstbyer, små landsbyer og tradisjonelle gårder, de såkalte masserie.
Det særegne ved denne delen av Italia henger også sammen med den geografiske plasseringen. Romerne kalte området De Finibus Terrae – «ved verdens ende». Salento ligger som en bro mot øst, bare rundt 70 kilometer fra kysten av Albania og Hellas, og har i århundrer vært et kulturelt veikryss.
Gjennom historien har blant annet romere, bysantinere, normannere og andre folkeslag satt spor her.
Salento er «sol, hav og vind» – Lu sule, lu mare e lu ientu, som man sier på den lokale dialekten. Området har mange solrike dager i året og en frodig natur, men det byr også på mye mer: historiske sentre, barokke palasser og kirker, monumenter og arkeologiske steder som er verdt reisen i seg selv.
Blant de mest interessante stedene finner vi, i tillegg til det vakre historiske sentrum av Lecce, slottet og katedralen i Otranto, sentrum av Ostuni og de underjordiske oljepressene i Gallipoli.
Otranto: det aragonske slottet og katedralen
Det aragonske slottet ligger i det historiske sentrum av Otranto, ikke langt fra det blå vannet i Adriaterhavet. Den første befestningen på stedet skal ha blitt bygget allerede i 1067. Dagens slott stammer fra 1485, da det ble reist på ordre fra Ferdinand I av Aragón etter den dramatiske osmanske invasjonen i 1480.
Slottet har en femkantet form og flere bemerkelsesverdige arkitektoniske elementer, blant annet Punta di Diamante-bastionen, som vender ut mot havet, og tre store runde tårn. Som mange middelalderfestninger er slottet omgitt av en vollgrav, og tidligere kunne man komme inn via en vindebro.
I århundrer har slottet blitt regnet som et imponerende eksempel på militærarkitektur. Det inspirerte også den engelske forfatteren Horace Walpole, som reiste i Sør-Europa og Italia mellom 1739 og 1741. Senere brukte han Otranto som ramme for romanen The Castle of Otranto, utgitt i 1764. Romanen regnes som en av de første – kanskje den aller første – innen den gotiske sjangeren.
Katedralen i Otranto er den største katedralen i Salento og ligger på byens høyeste punkt. Den er viet til Santa Maria Annunziata og ble innviet i 1088, på et sted der det tidligere hadde ligget eldre kultsteder.
Bygningen bærer spor av flere historiske perioder. Fasaden har blant annet renessanseelementer, som rosevinduet, som ble gjenoppbygd etter 1481. Da hadde katedralen i en kort periode vært brukt som moské etter den osmanske erobringen av Otranto.
Barokkelementer finner vi blant annet i det dekorerte taket og i triumfbuen. Kirken har en latinsk korsplan og er delt inn i tre skip med marmorsøyler.
Men det mest interessante elementet i katedralen er uten tvil det praktfulle og overraskende mosaikkgulvet. Det er svært godt bevart og viser et stort livstre, der bibelske scener blandes med populære legender og symboler. Her finner man også en middelalderkalender.
Arbeidet med mosaikken begynte i 1163 og ble utført under ledelse av munken Pantaleone.
Stilen er romansk, med bysantinske innslag. Valget av motiver er spesielt interessant fordi mosaikken viser symboler fra flere kulturer og tradisjoner, blant annet kristen, jødisk og muslimsk kultur.
Mosaikken kan leses som en bok i stein: en fortelling om menneskets historie og kampen mellom godt og ondt, fra Adam og Eva til den siste dommen. Bibelske skikkelser veksler med dyr, monstre og allegoriske figurer.
Besøket i katedralen avsluttes ofte i krypten, som består av over sytti søyler. De er ulike fordi flere av dem kommer fra eldre bygninger i byen.
Ostuni – Den hvite byen, la Città Bianca
Ostuni kalles ofte «den hvite byen» på grunn av den karakteristiske lyse fargen på husene, særlig i det gamle Terra-distriktet, som er byens eldste bosetning.
De hvitkalkede husene, de trange gatene og de mange historiske bygningene gjør Ostuni til et sted med en helt spesiell atmosfære.
Katedralen ligger på byens høyeste punkt og stammer fra 1400-tallet. Inne i kirken finner man både barokke elementer og detaljer fra 1700-tallet. Fra samme periode stammer også bygningene ved siden av kirken: bispepalasset og seminaret. De er forbundet med en steinbro kalt Arco Scoppa, også kjent som «loggiaen», et av byens mest ikoniske motiver.
Buen skal ha vært inspirert av Sukkenes bro i Venezia. Den var opprinnelig bygget i tre, men ble gjenoppbygd i stein i 1750. I dag er den et av de mest fotograferte stedene i Ostuni.
I nærheten av katedralen ligger også byens museum, som holder til i et tidligere karmelittkloster. Her finner man et svært sjeldent funn: skjelettet av den såkalte «Kvinnen fra Ostuni», en gravid kvinne som levde for rundt 28 000 år siden, i paleolittisk tid. Hun ble funnet i 1991 i en hule ikke langt fra byen.
Går du videre mot sentrum, kommer du til Piazza Libertà, et viktig møtested for lokalbefolkningen. På torget står Sant’Oronzo-søylen, en barokk obelisk reist i 1771 etter en pestepidemi som rammet området, men som ifølge tradisjonen ikke nådde Ostuni.
På Piazza Libertà, byens bankende hjerte, finner du også flere viktige bygninger, blant annet rådhuset og San Francesco-kirken.
Underjordiske oljepresser i Gallipoli
Gallipoli er et annet reisemål i Salento, kjent for vakre strender, godt mat- og vintilbud og et livlig sommerliv. Men byen har også mange skjulte skatter som forteller om en fortid rik på historie og særpreg.
I de underjordiske oljepressene i gamlebyen kan man se hvor og hvordan den berømte lampeoljen ble produsert – en olje som gjorde Gallipoli kjent som en av Europas viktigste eksporthavner.
Denne oljen ble brukt til å lyse opp gatene i mange byer, også utenfor Italia, blant annet Paris, London, Berlin – og Oslo.
Produksjonen utviklet seg fra begynnelsen av 1500-tallet og blomstret frem til slutten av 1800-tallet. Etter hvert ble lampeoljen mindre viktig, særlig med innføringen av elektrisk belysning.
De underjordiske oljepressene ble ofte anlagt i gamle kornlagre fra førromersk tid, i gjenbrukte middelalderkrypter eller ganske enkelt i kjellere under eksisterende bygninger. Et besøk på et av disse stedene gir et fascinerende innblikk i en annen tid. Her kan man forestille seg hverdagen til menneskene som arbeidet under bakken, side om side med dyrene som var helt nødvendige for produksjonen.
Det er også interessant å tenke på at mange av de vakre kirkene og bygningene man ser over bakken i Gallipoli, ble finansiert av rikdommen som ble skapt nettopp under jorden – i disse spesielle og mystiske rommene.
Kort sagt: Salento er klart til å ta imot både italienske og utenlandske besøkende også denne sommeren. Området byr ikke bare på hav og strender, men også på historie, kultur og opplevelser som gjør reisen rikere.
🇮🇹 Italiensk i kontekst – lokale ord, kort forklart
Salento – området helt sør i Puglia, på «hælen» av Italias støvel.
Masseria – en tradisjonell gård typisk for Sør-Italia, særlig Puglia. Mange er i dag gjort om til hotell, agriturismo eller restaurant.
Città Bianca – «den hvite byen», kallenavnet til Ostuni.
Frantoio ipogeo – underjordisk oljepresse, særlig kjent fra Gallipoli.
De Finibus Terrae – latin for «ved verdens ende», brukt om Salento.
